I denne artikkelen vil emnet Sonatesatsform bli utforsket fra ulike perspektiver, og analysere dets sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske implikasjoner. Påvirkningen som Sonatesatsform har hatt på dagens samfunn og hvordan det har formet måten vi tenker og handler på vil bli undersøkt. På samme måte vil historiske og samtidige aspekter knyttet til Sonatesatsform bli tatt opp, for bedre å forstå dens betydning og relevans i dagens verden. Gjennom denne uttømmende analysen tar vi sikte på å tilby en panoramautsikt over Sonatesatsform og dens mange fasetter, og invitere til refleksjon og debatt om dette temaet som er så relevant i dag.
Sonatesatsformen er en betegnelse på en fiksert musikalsk formel som ble utviklet under wienerklassisismen i andre halvdel av 1700-tallet og var spesielt enerådende hos Joseph Haydn. Formen viste seg å være svært anvendelig som utgangspunkt for komposisjon, og kunne brukes både i store og i mindre sammenhenger, fra solo- og kammersonaten til symfonien og konserten. Prinsippet finnes også i moderne populærmusikk.
Sonatesatsformens grunnskjema er A(A)BA. A-delen repeteres vanligvis to ganger og kalles eksposisjon.
Innenfor eksposisjonen presenteres to temaer:
Mot slutten av eksposisjonen kan komponisten legge til et epilogtema i dominant. Eksposisjonen avsluttes dermed i dominanttonearten, og gjentas.
I gjennomføringsdelen, eller B-delen, leker komponisten med toneartene, går gjennom en rekke modulasjoner før gjennomføringen avsluttes, og stykket føres over i reprisen.
Denne delen svarer ofte til det som man ofte kaller «stikket» innen jazzmusikk, eller «bridge» (bru) i populærmusikken. «Bridgen» og «stikket» har som oppgave å skape en kontrast i låta. Det er ofte det 3. verset innen popmusikk som er bridgen i låta.
Reprisen utvikler seg etter samme prinsipp som eksposisjonen, med unntak av at alle temaer her presenteres i tonika eller grunntonearten. Deretter avsluttes satsen.
Hvis satsens hovedtoneart er moll, blir sidetemaet ofte plassert i parallelltonearten, og i reprisen gjerne i varianttonearten.
Formprinsippet utviklet seg gradvis opp gjennom barokken, og tok utgangspunkt i dansesatsens A-B-A-mønster[trenger referanse]. B-delen skilte seg vanligvis ut ved å befinne seg i et noe annet landskap enn A-delen. Formen ble perfeksjonert av Haydn, og skulle komme til å bli malen for formdiskusjon innenfor kunstmusikken de følgende 200 årene. Beethovens symfonier tar et gradvis oppgjør med denne strenge formgivningen.