Dr. John The Nighttripper | |||
---|---|---|---|
Født | Malcolm John Rebennack 21. nov. 1941 New Orleans | ||
Død | 6. juni 2019 (77 år) New Orleans | ||
Beskjeftigelse | Skuespiller, sanger og låtskriver, keyboardist, filmmusikkomponist, musiker, sanger, komponist | ||
Utdannet ved | Jesuit High School | ||
Nasjonalitet | USA | ||
Utmerkelser | Americana Lifetime Achievement Award for Performance (2013) Rock and Roll Hall of Fame (2011) MOJO Awards Blues Music Award Grammy Award for Best Blues Album | ||
Musikalsk karriere | |||
Pseudonym | Dr. John, Dr. John Creaux | ||
Sjanger | Rhythm and blues, rock, blues, funk, boogiewoogie, dixieland | ||
Instrument | Digitalt orgel, piano, vokal, gitar, klaviatur, hammondorgel, orgel, elektrisk piano | ||
Aktive år | 1950– | ||
Plateselskap | Blue Note, Atco Records, Warner Music Group, Nonesuch, Concord Records, United Artists Records, GRP Records, Proper Records | ||
Nettsted | http://www.nitetripper.com/ | ||
IMDb | IMDb | ||
Malcolm John «Mac» Rebennack jr., bedre kjent under scenenavnet Dr. John og Dr. John Creaux, (født 21. november 1941, død 6. juni 2019) var en amerikansk sanger-låtskriver, pianist og gitarist som kombinerte blues, pop, jazz og zydeco, boogie-woogie og rock and roll.
Han var aktiv som studiomusiker siden sent i 1950-årene og ble kjent tidlig i 1970-årene med ville teatralske show inspirerte av medicine show,[klargjør] Mardi Gras-kostymer og voodooseremonier. Rebennack spilte inn over 20 album og i 1973 nådde han Topp 20 i USA med den muntre funk-aktige «Right Place Wrong Time», som kanskje er den meste kjente sangen hans.
Dr. John ble tildelt fem Grammy-priser og ble innlemmet i Rockens æresgalleri av sangeren John Legend den 14. mars 2011.
Rebennack ble født i New Orleans i Louisiana i USA og den profesjonelle musikkarrieren hans startet der i 1950-årene. Han spilte opprinnelig gitar og spilte sammen med lokale band, som Mac Rebennack and the Skyliners, (Paul Staele/Dennis «Bootsie» Cuquet, trommer; Earl Stanley, bass; Charlie Miller, trompet; Charlie Maduell, saksofon; Roland «Stone» LeBlanc, vokal), Frankie Ford and the Thunderbirds, og Jerry Byrne and the Loafers. Han hadde en regional hit med en Bo Diddley-aktig instrumental med navn «Storm Warning» på Rex Records i 1959. På denne tiden produserte han som A&R-mann sammen med Charlie Miller singler for Johnny Vincent og Joe Koralna for lokale selskap som ACE, RON, RIC og andre. For disse innspillingene hadde han ansvar for A&R[klargjør] og rytmeseksjonen mens Miller skrev blåsearrangementa. Dette var et produktivt team frem til Miller valgte å flytte til New York for å studere musikk.
Karrieren til Rebennack som gitarist endte da han ble skutt og skadde venstre ringfinger mens han forsvarte sanger og tangentspiller Ronnie Barron, som ham spilte i lag med, og lenge hadde vært en god venn. Etter skaden konsentrerte Rebennack seg om bassgitar før piano ble hovedinstrumentet hans. Pianisten Professor Longhair var en viktig inspirasjonskilde for pianostilen til Rebennack.[trenger referanse]
Han flyttet til Los Angeles i 1963 hvor han ble en etterspurt studiomusiker i det blomstrende musikkmiljøet i byen i 1960- og 1970-årene, hvor han spilte for Sonny & Cher (og påfølgende noe musikk for den første filmen til Cher, Chastity), og for Canned Heat på deres albumer Living the Blues (1968) og Future Blues (1970), samt mange andre.
Fra sent i 1960-årene begynte Rebennack å bli kjent som soloartist etter at han tok navnet «Dr. John, The Night Tripper». Dr. John kombinerte rhythm and blues i New Orleans-stil med psykedelisk rock og utførlige sceneshow på grensen til religiøse voodoo-seremonier, med kostyme og parykker (trolig inspirert av sceneshowet til Screamin’ Jay Hawkins). Navnet «Dr. John» kom fra en legendarisk Louisiana voodoo-utøver tidlig på 1800-tallet. På de første platene til Dr. John er han kalt «Dr. John, The Night Tripper», mens han som låtskriver på omslaget er kalt «Dr. John Creaux». Etter få år ble «Night Tripper» fjernet fra navnet, og Rebennack benyttet det virkelige navnet sitter for krediteringer.
Gris-Gris, debutalbumet hans fra 1968, kombinerte voodoorytmer og messing med tradisjonell New Orleans-musikk, og er rangert på 143. plass på listen til Rolling Stone over de 500 beste albumene gjennom tidene. Tre album til, Babylon fra 1969, Remedies fra 1970 og The Sun, Moon, And Herbs fra 1971, ble gitte ut i samme stil som Gris-Gris, men ingen av disse ble like populære som det første albumet hans.
Sammen med Gris-Gris er de kanskje meste kjente innspillingene til Dr. John i perioden 1972-1974. Dr. John's Gumbo fra 1972 inneholder flere New Orleans R&B-standarder og bare en original sang, og blir regnet som en hjørnestein i New Orleans-musikk. I selvbiografien hans i 1994, Under a Hoodoo Moon, skriver Dr. John: «I 1972 spilte jeg inn Gumbo, et album som var både #en hyllest til og en tolkning av musikken jeg hadde vokst opp med i New Orleans i 1940- og 1950-årene. Jeg prøvde å holde på mange av de små endringene som var karakteristiske for New Orleans, mens jeg arbeidet på min egen funknology på piano og gitar.» Den første singelen fra albumet, «Iko Iko», nådde Topp 40 på Billboard-listen. I 2003 ble Dr. John's Gumbo rangert på 402. plass på listen til Rolling Stone over de 500 beste albumene gjennom tidene.
Fra midten av 1970-årene begynte Rebennack å fokusere på en blanding av musikk som blandet blues, New Orleans R&B, Tin Pan Alley-standarder og mer.