Earl Hines
I denne artikkelen vil vi analysere virkningen av Earl Hines på dagens samfunn. Earl Hines har vært gjenstand for debatt og studier i årevis, og dens innflytelse gir gjenklang på alle områder av det moderne livet. Gjennom en tverrfaglig tilnærming vil vi undersøke de ulike fasettene av Earl Hines og dens relevans i dag. Fra dens innvirkning på populærkulturen til dens implikasjoner på den globale økonomien, fortsetter Earl Hines å være et tema av interesse for akademikere, eksperter og allmennheten. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske implikasjonene og utfordringene som Earl Hines utgjør i dagens verden, og gi nye perspektiver og refleksjoner rundt dette fenomenet.
| Earl Hines | |||
|---|---|---|---|
_Hines,_a_great_swing_musician,_is_shown_with_Pvt._Charles_Carpenter,_former_manager_of_the_Hines_-_NARA_-_535834.jpg) | |||
| Født | 28. des. 1903 Duquesne | ||
| Død | 22. apr. 1983 (79 år) Oakland | ||
| Beskjeftigelse | Pianist, orkesterleder, jazzmusiker, komponist | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Evergreen Cemetery | ||
| Medlem av | Earl Hines and His Orchestra | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Jazz | ||
| Instrument | Piano | ||
| Aktive år | 1927–1983 | ||
| Plateselskap | Apollo Records, Columbia Records, Decca Records | ||
| IMDb | IMDb | ||
Earl Kenneth «Fatha» Hines (født 28. desember 1903 i Pittsburgh, død 22. april 1983 i Oakland i California) var en amerikansk jazzpianist og bandleder.
Hines lærte trompet og piano, og spite med Lois Deppes «Serenaders» i hjembyen (1918–1921). Hans spillestil videreutviklet seg fra ragtime og stride piano, til en «trumpet style» med hyppig bruk av arpeggio. Hines flyttet til Chicago omkring 1923, der han ble med i Sammy Stewarts band, Erskine Tates band, og Carroll Dickersons band, før han i samme by, tilkom i Louis Armstrong «Stompers» (1926), «Hot Five» og «Hot Seven», samt «All-Stars» (1948–51). Han ledet eget band «Earl Hines and his Orchestra» (1928–48), frem til 1938 basert på (det Al Capone-eide) Grand Terrace Ballroom i Chicago. Bandet huset musikere som Charlie Parker, George Russell, Billy Eckstine, Dizzy Gillespie og Sarah Vaughan. Etter flytting til California, etablerte han eget Dixieland-band (1951).
Rundt 1964 ga han en serie konserter i New York, og mottok i en alder av 64 år Down Beat-prisen 1965.
Den 16. mai 1966 spilte han ved Club Manhattan i Oslo med Karl Otto Hoff på trommer og Bjørn Pedersen på bass, et innslag som med Harald Heide-Steen jr. som regissør ble vist i NRK-programmet Tema med variasjoner den 1. september 1966.[trenger referanse] Den 22. oktober 1970 gjestet han Njårdhallen.[trenger referanse] Hines ledet sporadiske grupper frem til sin død.
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Earl-Hines, besøkt 9. oktober 2017
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0032689
- ^ Carnegie Hall linked open data, Carnegie Hall agent-ID 26819, besøkt 2. mai 2022
- ^ Discogs, Discogs artist-ID 257353, besøkt 9. oktober 2017
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014
- ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182
- ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 492, Wikidata Q99181182
Eksterne lenker
- (en) Earl Hines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Earl Hines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Earl Hines på Internet Movie Database
- (en) Earl Hines hos The Movie Database
- (en) Earl Hines på Discogs
- (en) Earl Hines på MusicBrainz
- (en) Earl Hines på AllMusic
- redhotjazz.com Arkivert 16. november 2006 hos Wayback Machine. med biografi og liste over hans komposisjoner
- pbs.org har diverse materiale om Hines