I dagens verden har Inkaenes mytologi kommet til å innta en grunnleggende plass i ulike sfærer av dagliglivet. Enten på arbeidsplassen, akademisk, kulturell eller sosial sfære, har Inkaenes mytologi blitt et tema av relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Dens innvirkning og relevans har vakt interesse hos forskere, fagfolk og allmennheten, som søker å forstå betydningen og konsekvensene. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden rollen som Inkaenes mytologi spiller i dagens samfunn, analysere utviklingen, utfordringene og mulige løsninger. I tillegg vil vi undersøke hvordan Inkaenes mytologi har formet og vil fortsette å forme det nåværende landskapet, samt fordelene og utfordringene som følger med dets tilstedeværelse i ulike sammenhenger.
Inkaenes mytologi omfatter en rekke fortellinger og legender som er mytologiske og bidrar til å forklare eller symbolisere trosforestillingene i Inkariket.
Alle kristne prester som fulgte den spanske erobringen av Peru ved Francisco Pizarro brente alle nedtegnelser fra Inkariket. Det som er kjent om Inkarikets mytologi er videreført av kristne prester, men en del informasjon er avledet fra arkeologi, arkitektur, keramisk ikonografi og ikke minst myter og legender som har blitt bevart i muntlig tradisjon hos den innfødte og opprinnelige befolkningen.
Før Inkariket forente befolkningen i området sentralt i Andesfjellene var området splittet i tallrike politisk og språklige grupper som var begrenset til en enkelt dal med elv, Cuzcodalen. I denne dalen oppsto inkaene en gang rundt år 1000 e.Kr. Ettersom inkaene ikke etterlot et skriftlig språk eksisterer det heller ingen skriftlige kilder til deres historie og mytologi. En del versjoner av den muntlige historien lister navnene på 13 herskere, men de første seks var sannsynligvis mytiske.
En gang mellom år 1200 og 1438 ble inkaene gradvis den dominerende gruppen i Cuzcodalen. Viracocha Inka begynte å ekspandere sitt maktområde, men i 1438 angrep en nabostamme, chancaene, og Viracocha og hans sønn Inka Urcon flyktet mens en annen sønn, Inka Yupanqui samlet en del krigere og ba andre stammer om hjelp for å slå angriperne tilbake. Da kun noe få kom til ba han jorden om hjelp og selv steinene rundt byen ble krigere. Etter at inkaene erobret en hellig stein kom andre krigere til. Yupanqui ble keiser, eller Sapa Inka, og endret hans navn til Pachacuti (= «jordskjelv» eller «han som forvandler»). De påfølgende sønner og herskere utvidet Inkariket ytterligere, fra Ecuador i nord, kysten og høylandene i Peru, og store områder av Bolivia og deler av Argentina, og sør til sentrale Chile.
Pachacuti bygde en hovedstad og reorganiserte inkaenes religion og gjorde Inti, solguden, til den viktigste guden, og etablerte dyrkelsen av Viracocha, skaperguden. Han bygde Coricancha, et tempel dedikert for Inti. Inkaene praktiserte religiøse ritualer som forsøkte å vinne gudenes gunst. Gudene var knyttet til naturkrefter som solen, vannet eller været, og gudene fikk kostbare gjenstander for å vise sin gunst. Inkareligionen vokste ut av en opprinnelig dyrkelse av verden rundt, som fjell, elver, innsjøer, havet og bestemte topografiske trekk hvor blant store steiner ble et hellig sted, kalt huacas. Solen ble dyrket som det store livgiver og det ble holdt festivaler for å sikre at solen fortsatt ville skinne hver dag. Kattedyr og slanger var symboler i den religiøse kunsten. Da Pachacuti reorganiserte religionen skapte han et særlig forhold mellom seg selv og solen, og slo fast at Inkarikets hersker var solens sønn.
Manco Capac er den legendariske grunnleggeren av Inkarikets dynasti i Peru og Cuzcodynastiet i Cuzco. Legender og historie som omgir denne mytiske figuren er svært sammenrotet, særlig det som angår hans styre i Cuzco og hans fødsel og oppvekst. I en legende var han sønn av Tici Viracocha. I en annen ble han fraktet opp fra dypet av Titicacasjøen av solguden Inti, igjen sønn av den øverste guddommen Viracocha. Imidlertid, folk flest hadde ikke lov til å si hans navn, Inca Viracocha, noe som kanskje er forklaringen på at det var nødvendig med hele tre opprinnelsesmyter.
Det var flere myter om Manco Capac og hans veg til makten. I en myte var Manco Capac og hans bror Pacha Kamaq sønner av solguden Inti. Manco Capac ble selv dyrket som en gud for ilden og solen. I henhold til denne Intio-legenden ble Manco Capac og hans slektninger sendt til jorden av solguden og dukket fram fra en hule mens han bar en gyllen stav kalt tapac-yauri. De ble beordret å reise et tempel for solguden på det stedet hvor staven sank inn jorden til ære for Inti, deres far. For å komme til Cuzco hvor de bygget tempelet reiste de i underjordiske huler. I løpet av denne reisen ble en av Manco Capacs brødre gjort om til is.
I en annen versjon av den samme legenden dukket søsknene opp fra vannet i Titicacasjøen, og ikke fra en hule.
I Inca Virachocha-legenden var Manco Capac sønn av Inca Viracocha v Pacari-Tampu, i dag kjent som Pacaritambo, som er 25 km sør for Cuzco. Han og hans brødre (Ayar Auca, Ayar Cachi, og Ayar Uchu) og hans søstre (Mama Ocllo, Mama Huaco, Mama Raua, og Mama Cura) levde i nærheten av Cuzco ved Paccari-Tampu, og forente deres folk og ti ayllu (den grunnleggende politiske enhet hos inkaene) som de møtte på deres reiser for å erobre stammene i Cuzcodalen. Denne legenden innbefattet også den gylne staven som er antatt å ha blitt gitt til Manco Capac av hans far. Redegjørelsene er forskjellige, men i henhold til en eldre versjoner skal den unge Manco Capac ha vært sjalu på sine eldre brødre, drept dem og deretter kommet til Cuzco.
Som romerne tillot inkaene de kulturer de la inn under riket til å beholde sine individuelle religioner. Nedenfor er en del guder dyrket av folkene i Inkariket, men flere har overlappende ansvar og riker. Om ikke annet er anmerket ble disse dyrket i ulike ayllus eller i ulike områder.