I dagens globaliserte verden har Immanuel Kant blitt et tema med stor relevans og interesse for ulike bransjer og samfunn. Siden dens innvirkning på økonomien, politikken, kulturen og til og med folks daglige liv, har Immanuel Kant fått betydelig betydning over hele verden. Etter hvert som tiden går, fortsetter Immanuel Kant å være gjenstand for debatt og analyse, og skaper både muligheter og utfordringer for de som er involvert i studiet og forståelsen. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Immanuel Kant, dens innflytelse på ulike områder og hvordan dens utvikling har markert et før og etter i samtidshistorien.
Immanuel Kant (født 22. april 1724 i Königsberg i Preussen, død sammesteds 12. februar 1804) var en tysk filosof, og regnes som en sentral tenker innen moderne filosofi. Han grunnla den kritiske filosofien og utgav flere viktige verker, blant annet innen områdene etikk, metafysikk, epistemologi, estetikk, rettsfilosofi, astronomi og historie. Et av hans viktigste arbeider er Kritikk av den rene fornuft.
Ifølge Kant er ikke mennesket en tabula rasa, men erkjenner verden med både sansene og fornuften. Kant var pliktetiker og formulerte en allmenngyldig, etisk leveregel, det kategoriske imperativ. Han er også kjent for sin oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv», et aspekt ved hans transcendentale idealisme. Hans sosiale og politiske filosofi skilte seg fra noen idealer i opplysningstiden. Premisset i Kants er at «enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenelig med en tilsvarende frihet for alle andre.»
Kants ideer påvirket mange tyske tenkere i samtiden. Han bidro også til å ta filosofien videre fra diskursen mellom empirister og rasjonalister. Filosofer som Fichte, Schelling, Hegel og Schopenhauer bygget videre på det kantianske systemet og utviklet den tyske idealismen.
Hele sitt liv levde og virket Kant ved Albertina-universitetet i Königsberg, i Øst-Preussen. Kants tilværelse er berømt for det absolutte fravær av dramatiske eller spektakulære begivenheter; han var håndverkersønn, vokste opp i fattige kår i en kalvinistisk familie, men fikk adgang til de høyere utdannelsesinsitusjoner takket være en åpenlys begavelse.
Selv om det kanskje ikke kan fortelles mange historier om Kants liv, har hans innflytelse på filosofien vært kolossal, og hans verker leses og kommenteres stadig flittig, ikke blott som historiske kuriositeter, men som vektige gjennomganger av relevante problemstillinger i forhold til menneskets tenkning.
Kant tok doktorgraden (promosjon) i 1755. Deretter var han dosent (privatdosent) før han etter 15 år, 1770, ble professor i matematikk, senere skiftet han over til metafysikk og logikk. Han foreleste også over geografi, antropologi, naturlig teologi, moralfilosofi og naturrett.
I 1794 fikk han problemer med prøyssiske myndigheter etter å ha fremsatt sin religionsfilosofi i skriftet Religion innenfor fornuftens grenser (1792).
Kant er antagelig mest berømt for to ting. Det ene er hans forsøk på å oppstille en allmenngyldig etisk leveregel, som han kalte det kategoriske imperativ. Han formulerte det på flere måter, men den mest kjente er nok denne: «Jeg skal alltid handle slik at den regelen jeg handler etter kunne gjelde som allmenn lov». Det andre er hans oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv» (et aspekt ved hans transcendentale idealisme).
Innen etikken er Kant kjent som pliktetiker og for å ha formulert det kategoriske imperativ. Den vanligste formuleringen av dette lyder: «Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.»
Det er vanlig å disponere Kants filosofi etter de tre hovedspørsmål fra hans Kritikk av den rene fornuft, samt ett tilleggsspørsmål. Vi[hvem?] kan videre si at disse spørsmålene i sin tur refererer til hans hovedverker:
Metafysikken (epistemologi/Erkjennelsesfilosofi): Kritik der reinen Vernunft (Kritikk av den rene fornuft, 1781) som Kant selv benevner som transcendental idealisme.
Moralen (Etikk / Moralfilosofi): Grundlegung zur Metaphysik der Sitten (1785), Kritik der praktischen Vernunft (Kritikk av den praktiske fornuft, 1788), Die Metaphysik der Sitten (1797)
Religionen (Religionsfilosofien): Religion innerhalb der Grenzen der bloßen Vernunft (1792), Zum ewigen Frieden (Til den evige fred, 1795)
Antropologien: Anthropologie in einer pragmatischer Hinsicht (1799)
(«Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.»)
(de) Wikiquote: Immanuel Kant – Sitater |