Hudskifte

Opp gjennom historien har Hudskifte vært et tema med stor relevans og interesse for ulike samfunn og kulturer rundt om i verden. Fra gammelt av til i dag har Hudskifte spilt en grunnleggende rolle i menneskers liv, og påvirket deres beslutninger, tro og atferd. Denne artikkelen søker å utforske de mange fasettene til Hudskifte, ved å analysere dens innvirkning på ulike aspekter av samfunnet og hverdagen. Gjennom en tverrfaglig tilnærming er det ment å tilby en bred og detaljert visjon av Hudskifte, og adressere dens historiske, sosiokulturelle og moderne implikasjoner. Likeledes vil nye perspektiver og trender knyttet til Hudskifte bli tatt opp, for å gi leseren en dypere og mer oppdatert forståelse av dette temaet som er så relevant i det globale panoramaet.

1. Forberedelse til et hudskifte. Hudskiftevesken dannes i spesielle kjertler.
2. Den gamle huden (kitikula) løsner fra de underliggende epidermalcellene.
3. Ny hud er dannet under den gamle, som er absorbert av hudskiftevesken og redusert til et minimum. Den gamle huden sprekker og vrenges av.

Hudskifte (ekdysis) forekommer hos bl.a. leddyr og rundormer og innebærer at huden i regelmessige eller uregelmessige avstander (tidsintervall) kastes av og erstattes med en ny. Ulike arter har forskjellig antall hudskifter, alt fra noen få og opptil tyve.

Hudskifte forekommer hos arter som har en hud som ikke er tøyelig (kutikula), som f.eks. er tilfellet med leddyrenes ytre skjelett. For å kunne vokse, må dyrene av og til kvitte seg med sin gamle hud. Veksten skjer bare i en kort periode, før den nye huden er herdet.

Prosessen er styrt av hormoner (såkalte ekdysoner). Når tiden er inne for et hudskifte produseres hormonene i noen kjertler som ligger i det «indre» hudlaget, de såkalt epidermal cellene. Kjertlene avgir en hudskifteveske, som løsner den ytre huden fra epidermal cellene.

Den nye huden dannes under den gamle. Cellene i den nye huden (kitikula) er sammenpresset, høye og tynne. Når den nye huden er dannet, under den gamle, er tiden kommet for selve hudskifte. Dyret går inn i en rolig periode uten noen aktivitet. Den gamle huden sprekker og «vrenges» av. Som regel sprekker den opp langs ryggsiden og hos enkelte dyregrupper også på tvers av kroppen. Den gamle huden er tynn og sprø og dyret må nå frigjøre seg fra den. All hud skiftes, også på beina.

Den nye huden er myk en kort stund og dyret øker sin størrelse (vokser). Dette skjer ved at de sammenpressede, høye og tynne cellene i huden får utvide seg. Under et hudskifte er dyret svært sårbart.

Det siste hudskifte hos sangsikade
1-16. Den voksne sangsikaden frigjør seg fra nymfehuden.
17-18. Vingene pumpes opp med kroppsvæske og tørkes.
19. Den tomme nymfehuden
20. voksen hunn av sangsikade.
21. voksen hann av sangsikade.
Larve av melbillen Tenebrio molitor. Den lyse larven har nylig skiftet hud og er bløthudet. Larven kan nå vokse (utvide seg), men snart er den nye huden herdet. Videre vekst kan da ikke skje før neste hudskifte. Den gamle, tomme huden ligger ved siden av. Den mørke larven har et herdet hudskjellet med normal farge.