I Gammeldansk-verdenen er det uendelige spørsmål og debatter som kretser rundt dette temaet. Fra opprinnelsen til dens innvirkning på dagens samfunn, har Gammeldansk vært gjenstand for fascinasjon og spørsmål. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene til Gammeldansk, analysere dens mest relevante aspekter og dens innflytelse på ulike områder. Gjennom en tverrfaglig tilnærming vil vi søke å belyse dette temaet, og tilby mangfoldige og berikende perspektiver som bidrar til en bredere og dypere forståelse av Gammeldansk.
Gammeldansk er dansk slik det ble talt i middelalderen. Det er på dette tidspunktet dansk for alvor begynner å skille seg fra de andre nordiske språkene, og man kan derfor begynne å betegne dansk som et eget språk, og ikke bare en dialekt av norrønt.
I løpet av det 11.–13. århundre gjennomgikk språket større forandringer enn i noen annen periode i dets historie. Spesielt fonetikken endret seg i denne perioden; man hadde en oppmykning av konsonanter (, og blir til , og ) og en nøytralisering av vokalene i trykksvak stavelse (, og blir til , som blir til ). Bøyningsverket endrer seg også kraftig, idet man går bort fra å bruke fire kasus i bøyning av substantiver og adjektiver, og person og tall i verb. Dette skjer først i dansk, men svensk og norsk følger senere etter. I dag er det kun islandsk og færøysk som har bevart disse bøyningsformene.
Der eksisterer få kilder for det danske språk i perioden fra år 1000 til 1250. Fra begynnelsen av peridon finnes det eksempler på gammeldansk i lovskrifter, legebøger og fragmentariske helgenlegender oversat fra latin. Fra siste delen av perioden finnes det i tillegg en del rettsdokumenter, brev, krøniker og dikt.
Eksempler på verker med gammeldansk er Lucidarius og Libellus De Arte Coquinaria.
Siden 1950-tallet har Det Danske Sprog- og Litteraturselskab arbeidet med med en Gammeldansk Ordbok. Arbeidet er per 2020 fortsatt ikke avsluttet. Den foreløpige ordboken er tilgengelig på nett. https://gammeldanskordbog.dk/.