Finlands riksvåpen

I denne artikkelen skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Finlands riksvåpen. Fra opprinnelsen til dens relevans i dag, har Finlands riksvåpen fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Vi skal utforske høydepunktene, kontroversielle konsekvenser og hvordan den har utviklet seg over tid. Finlands riksvåpen er et bredt og mangfoldig tema, så vi vil undersøke ulike perspektiver og nøkkelaspekter for å tilby en komplett og berikende visjon. Fra dens innvirkning på samfunnet til dens innflytelse på forskjellige områder, har Finlands riksvåpen utvilsomt satt et uutslettelig preg på historien, og denne artikkelen forsøker å avdekke alle dens mysterier og la oss bedre forstå dens betydning.

Finlands riksvåpen

Finlands riksvåpen er brukt fra 1581 og har i rødt skjold en opprett, kronet gulløve, på bunn bestrødd med ni sølvroser. Løven holder et gullskjeftet sølvsverd i sin høyre, sølvpansrede forlabb, og står på en gullskjeftet sølv krumsabel.

Historie og symbolikk

Løven stammer fra våpenskjoldet til Bjälboætten (Folkungaætten), og er også benyttet i Sveriges riksvåpen.

Sverdet og sabelen ble opprinnelig brukt i Karelens landskapsvåpen, og symboliserer henholdsvis Vesten og Russland, eventuelt Novgorod. Sabelens plassering under løvens føtter har en politisk betydning, og skal vise at Sverige har et overtak i kampen mot Novgorod.

De ni rosene er nå mest dekorative, selv om Finland i en periode var inndelt i ni landskap. Antallet roser har variert.

Den eldste kjente avbildningen av Finlands våpen som fortsatt eksisterer, er på Gustav Vasas gravmonument i Uppsala domkirke.

I storfyrstedømmetiden (18091917) kombinerte riksvåpenet det russiske rikets tohodede ørn med det svenske løvesymbolet, kronet med en storfyrstekrone. Sabelen hadde samme plassering, men ble holdt av løvens fot. Ettersom Finland var knyttet til det russiske riket og den russiske keiseren (tsaren) også var storfyrste av Finland, inngikk Finlands riksvåpen en periode i det russiske riksvåpenet.

Se også

Litteratur