Erkebispedømme
I dagens verden er Erkebispedømme et tema som har fått enestående relevans. Dens innvirkning strekker seg til alle områder av dagliglivet, fra politikk til populærkultur, gjennom teknologi og samfunn. Med tidens gang har Erkebispedømme blitt et fenomen som ikke skiller grenser eller barrierer, siden dets påvirkning krysser alle typer kontekster og realiteter. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden de mange fasettene til Erkebispedømme, og analysere dens implikasjoner og konsekvenser på forskjellige områder av dagliglivet.
Et erkebispedømme er et bispedømme som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur. Det ledes av en erkebiskop. Erkebispedømmer finnes i blant annet Den katolske kirke, Den anglikanske kirke og enkelte protestantiske kirker, som Svenska kyrkan.
Et erkebispedømme er i utgangspunktet ikke en egen kirkelig provins, men i vestkirken er mange av dem metropolitanerkebispedømmer. Disse har en overordnet posisjon i en gruppe av bispedømmer; sistnevnte kalles suffraganer. I østkirken er det langt vanligere at erkebispedømmer ikke har metropolitanstatus.
Norge fikk sitt første og eneste erkebispedømme i 1154, med sete i Nidaros. Embetet som erkebiskop ble lagt ned ved reformasjonen i 1536, og Den norske kirke bruker ikke tittelen erkebiskop. Enkelte andre protestantiske kirker, som Den svenske kirke, beholdt tittelen etter reformasjonen.