I dagens artikkel vil vi utforske den fascinerende historien til Charles Garnier og dens innvirkning på det moderne samfunnet. Fra starten til i dag har Charles Garnier spilt en avgjørende rolle i ulike aspekter av hverdagen, påvirket hele generasjoner og satt et uutslettelig preg på kulturen. Gjennom detaljert analyse vil vi undersøke de ulike aspektene som gjør Charles Garnier til et så relevant og spennende tema, fra dets opprinnelse til dets relevans i dagens verden. I tillegg vil vi utforske dens innvirkning på områder så forskjellige som teknologi, politikk, helse og utdanning, og tilby et omfattende syn på betydningen i den moderne konteksten.
Charles Garnier | |||
---|---|---|---|
Født | Jean Louis Charles Garnier 6. nov. 1825 former 12th arrondissement of Paris Paris | ||
Død | 3. aug. 1898 (72 år) 5. arrondissement Paris | ||
Beskjeftigelse | Arkitekt, arkitekturteoretiker | ||
Embete | |||
Utdannet ved | École nationale supérieure des Beaux-Arts (–1848) (studieretning: arkitektur) | ||
Ektefelle | Louise Garnier (1858) | ||
Barn | Christian Garnier | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Gravlagt | Cimetière du Montparnasse | ||
Medlem av | Académie des beaux-arts (1874–) | ||
Utmerkelser | 6 oppføringer
Storoffiser av Æreslegionen (1896)
Prix de Rome (1848) Royal Gold Medal (1886) Offiser av Æreslegionen (1875) Kommandør av Æreslegionen (1889) Ridder av Æreslegionen (1864) | ||
Signatur | |||
Charles Garnier (født 6. november 1825 i Paris, død 3. august 1898 i Paris) var en fransk arkitekt.
Charles Garnier kom fra enkle kår. I Paris gikk han på tegneskole, og begynte i 1842 på arkitekturstudium ved École des Beaux-Arts. Deretter arbeidet han blant annet som tegner for en av samtidens mest kjente og innflytelsesrike franske arkitekter, Eugène Viollet-le-Duc.
I 1848 vant Garnier Prix de Rome og levde fra 1849 til 1854 i Roma. Dessuten reiste han runst i Hellas og Tyrkia.
I 1858 giftet han seg med Louise Bary (1836–1919); paret fikk to barn, Daniel (1862–1864) og Christian (1872–1898).
Tilbakevendt til Paris var han relartivt ukjent som arkitekt, og det var derfor en overraskelse da han i 1860 vant arkitektkonkurransen for nytt operahus. Han vant oppdraget foran mange mer kjente arkitekter, som til og med sin gamle læremester Viollet-le-Duc. Oppdraget var ett av århundrets største i Paris. Garniers fremste verk ble da også Paris' operahus (1861–74), om hvilket han skrev en monografi i to bind i 1881. Det ble et eksempel på det som ble kalt Stil Napoleon III.
Han tegnet også observatoriet i Nice sammen med Gustave Eiffel, kasinoet i Monte Carlo, dessuten Panorama Marigny (1880/1882, etter 1894 Théâtre Marigny), Opéra de Monaco, og sin egen Villa Garnier i Bordighera i italieniserende stil.
Garnier har utført grundige klassiske studier og offentliggjort mange arbeider om gresk kunst. Han var en av de fremste representanter for 1800-tallets renessanse- og barokkinspirert arkitektur.
Han siste skrift var L'habitation humaine (1891, med A. Amman).
Garnier ligger begravd på Montparnassekirkegården i Paris.